Gia er paukist i et orkester i Tbilisi. Han er stadig sent ute fordi det er så mange distraksjoner på veien fra leiligheten hvor han bor med moren til konserthuset: jenter som sjekkes opp og sviktes, avtaler med venner som inngås og brytes, blomsterpotter som faller fra balkonger og landmålere med spennende utstyr. Gias rastløse ferd gjennom byen akkompagneres av alt fra tikkende klokker og radio til korøvelser i polyfonisk sang, samt de korte taktene med paukespill han rekker når han endelig dukker opp på jobb.

Gias hedonistiske og ansvarsløse livsførsel er ganske langt fra det sovjetiske idealet. Filmen ble først forbudt, men ble så vist i Cannes tre år etter, i 1974, noe som ledet til Otar Iosselianis internasjonale gjennombrudd.