Og krigen er over

Og krigen er over

Regi:
Richard Lester
Lengde:
90 min.
År:
1969
Originaltittel:
The bed sitting room
Medvirkende:
Rita Tushingham, Ralph Richardson, Peter Cook, Dudley Moore, Spike Milligan
Land:
Storbritannia
Språk:
Utekstet
Tilhører tema:
Tromsø Filmklubb

Den postapokalyptiske verden har aldri vært fremstilt på en mer besynderlig

og absurd måte enn i The Bed Sitting Room fra 1969. Handlingen

foregår i London etter en atomkrig som varte i 2 minutter og 28

sekunder (inkludert undertegnelse av fredsavtale). Befolkningen er blitt

relativt sterkt tynnet ut, og de overlevende er en broket forsamling av

britiske erketyper – som til dels er i ferd med å gjennomgå betydelige

genetiske forandringer: Penelope (Rita Tushingham) er gravid i 17.

måned, Lord Fortnum (Ralph Richardson) holder på å bli transformer

til en sofagruppe, mens andre igjen – som for eksempel Plastic Mac

Man, The Army, The BBC - er bokstavelig talt gått helt i ett med sine

prenukleære oppgaver.

Denne særdeles morsomme og absurde satiren er basert på Spike Milligans skuespill av samme navn, men filmen ble ingen stor kommersiell suksess ut i fra høye innspillingskostnader og broket mottakelse. United Artists visste vel knapt hva de hadde gått med på å finansiere, og i følge myten reiste en representant fra selskapet

seg opp under en prøvevisning og ropte ”How long is this shit going on for?” til regissør Richard Lester. (Akkurat det kan vi faktisk svare på: filmen er 90 minutter lang).

Selv i dag er filmen høyst original. Med et a-lag fra datidens engelske humorførstedivisjon (sjekk ut Marty Feldman som sykesøsteren Arthur og Peter Cook som politimann) og en dialog bestående av gullkorn som ”…and in come the three bears.

The Daddy Bear said, “Who’s been sleeping in my porridge?” - and the mummy bear said, “that’s no porridge, that was my wife!”, skal det i alle fall godt gjøres å finne noe lignende satt opp på en kino nær deg. Ifølge manusforfatter Spike Milligan handler filmen dypest sett om menneskers iboende evne til å finne normalitet i enhver situasjon, uansett hva som skjer. Om ikke dette dype budskap synker inn, kan man

uansett hygge seg med fremføringen av den nye nasjonalsangen etter en ikke ubetydelig gransking av arverekken til det britiske kongehus: ”God save Mrs Ethel Shroake, Long live Mrs Ethel Shroake!"