Enkelte får kanskje noe ut av ut av å se gammeldags

grøsserfilm. Selv har jeg stor avsmak for sjangeren. Ærlig

talt foretrekker jeg underholdning hvis formål ikke er å

få meg til å hoppe i været slik at jeg søler øl og potetgull

ut over linoleumen. I grunnen har jeg det motsatte

forholdet til film som jeg har til øl; jeg tar den helst lett.

Når Kuro.. hva det var igjen, faller i kategorien svart/

hvitt grøsserklassiker med monolyd produsert i forrige

århundre, er den så langt utenfor min radar og forståelse-

shorisont at jeg bare må gi meg ende over. Dette kan jeg

selvfølgelig ikke innrømme i et miljø av filmnerder der

holdningen er at svart/hvitt er det nye svart. Av hensyn til

ethvert normalt menneske ser jeg det dog som nødvendig

– etter egen erfaring – å advare mot alt som ikke lyser

3-dimensjonalt i klare, plastiske farger. Filmen anbefales

ikke til noen med noe mindre enn fagskoleutdanning.

Skulle du til tross for alle råd være interessert i å få med

deg filmen er du velkommen på visning. Du risikerer å

møte et par likesinnede.