Etter revolusjonen
ETTER REVOLUSJONEN (Après mai), Olivier Assayas‘ dels selvbiografiske film, vant prisen for beste manus under filmfestivalen i Venezia i 2012.
Slik tittelen bærer bud om, befinner vi oss i utkanten av Paris på tidlig 1970-tall, der sporene fra studentopprøret i 1968 fortsatt er synlige. Vi følger en gruppe kompromissløse ungdommer som med upolert iver kjemper for revolusjon, samtidig som de kommer i konflikt med hverandres ønsker og livssyn.
ETTER REVOLUSJONEN markerer seg som en tematisk og estetisk oppfølger til Assayas’ Cold Water (1994), som også var en oppvekstskildring om rotløs ungdom i en Paris-forstad tidlig på 70-tallet. Mye tyder på at forbindelsen er et bevisst valg fra regissøren selv, særlig siden de kvinnelige og mannlige hovedrollene heter «Gilles» og «Christine» i begge filmene.
I ETTER REVOLUSJONEN er Gilles (spilt av debutant Clément Métayer) en aspirerende maler, som gradvis føler seg mer og mer kallet mot den uavhengige kunsten, vekk fra politikken. Hans revolusjonære medsammensvorne Christine (Lola Créton) har ikke de samme ambisjonene. For henne er det politiske budskapet viktigst. Her skapes en spennende konflikt i filmen, som har rot i filmhistoriske brytningsperioder: er det formen eller budskapet som er viktigst når man skal bryte ny mark? Gilles begynner som maler, beveger seg etter hvert over mot filmkunsten, men føler seg ikke akseptert blant de revolusjonære.