Enys Men (uttales «mejn») er navnet på en øde øy utenfor den engelske sør-vest-kysten, hvor en kvinne bor aleine i et overgrodd mursteinshus i nærheten av en nedlagt gruve. Hver dag tar hun på seg den røde regnjakka si og går til et sted hvor en liten klynge hvite blomster blafrer i vinden fra havet. Under ser vi duvende blått hav og hvitskummende bølger som slår inn mot de sprukne steinformasjonene. Kvinnen måler temperaturen i jorda, og fører det sirlig inn i en notatblokk.

Hun lever et rutinepreget liv, som også består i at hun hver dag kaster en hvit stein ned i den gamle gruvesjakten, starter det bensindrevne strømaggregatet, skrur på radioen, lager te og setter seg i godstolen med boka A Blueprint for Survival, en økologisk pamflett fra 1972 som argumenterer for en alternativ samfunnsorden der folk bor i små, desentraliserte samfunn heller enn i byer. Et sitat på omslaget kunne vært en uttalelse om filmen vi ser på: «Nightmarishly convincing… After reading it nothing seems quite the same any more».

Britiske Mark Jenkin har listet seg fram som en av de mest originale filmskaperne i Europa de siste åra, med filmer som ikke ligner på noe annet. Jenkin bruker et gammelt 16mm-kamera og fremkaller filmene selv, og dette gir et særegent visuelt uttrykk som ligger et sted mellom amatørfilmen og kunstfilmen, mellom det primitive og røffe på den ene siden, og det kunstferdige og eteriske på den andre. I 2019 opplevde Jenkin en uventet suksess med lavbudsjettsfilmen Bait (som ble vist på Verdensteatret i 2020), spilt inn i svart-hvitt på 16mm i en liten britisk ferieby. Selv om filmen var aldri så grovkornet i formen, hadde den en underlig og besynderlig poetisk kraft, som om den rørte ved en subliminal nerve.