En ridder kommer hjem fra korstogene og spiller sjakk med døden på en steinsatt strand i Skåne. Og: En gjøglertrupp fra middelalderen danser seg over åskammen i mørk silhuett. Dette er to av filmhistoriens mest ikoniske scener. De stammer fra Ingmar Bergmans Det syvende segl. Sammen med Henrik Ibsen og August Strindberg var Bergman nordisk dramatiker av ypperste verdensklasse. Og han virket over et vidt spekter av medier, ikke bare teater, men skapte dramatikk via 60 filmer og tv-innspillinger.

Filmen henter sin tittel fra Bibelens avsluttende bok, Johannes åpenbaring. I det åttende kapittelet fortelles hva som sees og hva som skjer når dødsengelen bryter seglene. Og det åpenbares marerittaktige visjoner. Bergman stiller med drømmespillets logikk massevis av eksistensielle spørsmål, evige og derfor også moderne. Finnes Gud? Er han taus? En gjøglerfamilie symboliserer håpet. Det glimter til med humor på reisen gjennom pest, vold og krig.

Det syvende segl utfordrer, er et gobelin av gåter og paradokser. Men som all stor kunst løfter drømmespillet sinn og sans.