Arne Skouen – en særpreget stemme i norsk filmhistorie

Er han den største av norske filmregissører? Det finnes naturligvis ikke noe entydig svar på slike spørsmål. Arne Skouen var på så mange måter en tydelig stemme i samtiden, ikke minst som filmskaper. Han var en av våre få auteurer, som valgte sitt stoff, og som i all hovedsak skrev sine filmer selv. Arne Skouen laget film i 20 år fordi han ville si noe, ville fortolke sitt syn på enkeltmennesket og samfunnet. Og han gjorde det på fremragende vis, og ofte med stor suksess og internasjonal oppmerksomhet.

Mellom 1949 og 1969 regisserte han 17 spillefilmer. Filmene er svært forskjellige, komedier og krigsdrama, medrivende psykologiske portrett og eksistensielle drama, men alle forteller de noe om Arne Skouens syn på det å være menneske: Om den enkelte og den enkeltes forhold til samfunnet. Om de vonde kreftene, men også om solidaritet mellom mennesker.

En grunnleggende humanisme preger hans filmforfatterskap, slik det også sto sentralt i hans virke som forfatter og journalist. Han er ingen forkynner, men er likevel i sine filmer alltid på parti med den lille – mann, kvinne, barn – eller den som er annerledes, eller som er utsatt for undertrykkelse. Menneskeligheten seirer ofte hos Arne Skouen – enten det handler om An-Magritt tolket av Liv Ullmann i kamp med et hardt klima og en bastant mannskultur eller bussjåføren Torvald i Leif Justers hengslete skikkelse i Bussen. Eller motstandsmannen Jan Baalsrud i Ni liv, som kjemper, ikke bare mot tyskerne, men like mye mot elementene i en barsk natur, for å beholde viljen til å overleve.

Arne Skouen knyttet til seg de beste fotografene i samtiden og hentet også Bergman-fotografen Sven Nykvist over på An-Magritt. Autensitet og realisme var grunnfjellet for filmfortelleren Skouen, men han fant også fram til et djervere formspråk, særlig i Tilla-trilogien, som skildret barn med psykiske problemer.

Det er ingen tvil om at Arne Skouen er en av de mest betydningsfulle norske filmregissørene gjennom tidene. Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt er veldig glade for at 100-årsfeiringen gir oss anledning til igjen å presentere dem på kino og skjerm for et større publikum.

Om Bussen:

Hva skjer når et lite bygdesamfunn konfronteres med modernitet og krav om effektivisering? Dette er utgangspunktet for Bussen. Skouen overrasket her både publikum og kritikere ved å vise seg fram fra en ny side; som lun humorist. Men som så ofte ellers har komikken har en tveegget funksjon i fortellingen. Den vekker latter, men retter samtidig også kritikk mot fenomenene den harselerer med.

Leif Juster spiller den muntre bussjåføren Thorvald, en bygdeoriginal som fungerer som et slags sosialt bindemiddel på stedet. Han har både godt humør og tid til å ta seg av passasjerene sine. Dette irriterer herredskontorsjef Fjell-Olsen, som har klokketro på framskritt og presisjon.