Filmen var opprinnelig lansert i USA som en b-film, det vil si at den

skulle vises på drive in-kinoer og andre lugubre steder. Men når distributøren

fikk tilbakemelding om at dette var en film som var svært

populær, ble den løftet opp og frem, og det endte til slutt med to

oscarstatuetter og en mengde nominasjoner. Så er spørsmålet hvorfor

den ble så suksessfull? For det første er den mer enn løselig basert på

en sann historie. For det andre har regissøren hatt teft for taltentfulle

skuespillere, da både Warren Beatty, Faye Dunaway eller Gene

Hackman var relativt ukjente da de ble hanket inn. For det tredje

har regissøren latt seg inspirere av den franske nybølgen og bringer

et nytt filmspråk inn i amerikansk film. Og sist, men ikke minst,

plotet er genialt, men enkelt: et omreisende par reiser rundt og raner,

kidnapper og dreper folk før de tilslutt havner paret i oppgjør med

politiet. I 1967 ble denne filmen forbudt i Norge, da den var ansett

for å være ”forrående og moralsk nedbrytende”. Året senere ble den

frigjort for det norske folk i en svært klippet versjon. Diskusjonen om

hvorvidt et forbud var på sin plass eller ikke, kan man være uenige

om, det som man ikke kommet bort fra, er at dette rett og slett er en

forbasket god film.