Black Narcissus er egentlig et eneste langt crescendo, der nonnene – ledet av Sister Clodagh (Deborah Kerr) – fånyttes forsøker å hamle opp med erotiske lyster, nye omgivelser og ukjent kultur.

Clodagh, eller «Sister superior», er sammen med fire andre nonner utplassert i India, høyt oppe i det himalayiske fjellandskapet, der de skal drive en kristen skole. Slik starter Black Narcissus nærmest som en sjangerfilm om noen kappekledde nonner «out on a mission», der Sister Clodagh får utdelt sitt kompani av den overordnede Mother Dorothea. «I’ll give you Sister Briony. You’ll need her strength», og så videre. De ulike søstrene har alle sine gode egenskaper, men Sister Ruth (Kathleen Byron) er visstnok ikke helt frisk. Hun kan bli et problem, men kan samtidig ha godt av miljøskiftet. Mother Dorothea stiller seg tvilende til unge Sister Clodaghs forestående ledelse: «I don’t think you’re ready for it, and I think you’ll be lonely».

Det viser seg at spådommen langt på vei går i oppfyllelse. Det indiske fjellandskapet er overdådig vakkert, men luften er tynn og kulturen vanskelig å tilpasse seg for de britiske nonnene. I tillegg er det noe uhåndgripelig mystisk og urovekkende ved atmosfæren. Vinden blåser kraftig og det er nesten aldri fullstendig ro i bildet. Gardiner, kapper, skjegg, sjal, hestehår – alltid er det noe som blafrer. Til tross for den stadige bevegelsen i bildene, har Black Narcissus et «malerisk preg» – en klisjé som passer bedre om denne filmen enn de fleste andre. Mye av skjønnheten handler om det ekstremt kunstige uttrykket, «powell and pressburgersk» i sitt vesen, som utilslørt manes frem gjennom lyssetting og utstrakte malerier på glass (såkalt matte painting). Både Jack Cardiff (fotograf) og Alfred Junge (art director) høstet Oscar-statuetter for sitt formidable og fargerike formspråk.

Black Narcissus vises på nydelig 35mm og er del av vår serie med filmer om nonner.